Morgenbladets siste leder (“Skjerpings, karer”) er preget av forbausende slapp argumentasjon. Slapt likhetstegn mellom Mannegruppa Ottar og all tenkelig misnøye blant menn. Slapt likhetstegn mellom overtrampene i gruppa og alle gruppas medlemmer.
Forfatter: dagfinn
Jaquessons kyniske spill
Av Fredrik Weisethaunet
Jaquesson vet å gjøre seg upopulær, og i de siste dagene har jeg tatt meg selv å synes synd på henne. Ikke fordi jeg synes det hun sa var særlig høyverdig, men fordi hun plutselig ble helt ok å hate, den digitale gapestokken har virkelig glidd inn som en naturlig del av vår hverdag. Men i dag må jeg innrømme at den sympatien forsvant: Jaquesson velger istedet for å beklage sin opptreden, å gå rett i strupen på Venstreleder Trine Skei Grande. I et intervju med dagbladet 14. februar sier Jaquesson følgende:
Grande driver et kynisk spill nå. Hun dytter den skremte syttenåringen frem i oppslag etter oppslag samtidig som hun promoterer Venstres krav om å få fri flyt av sexsalg.
Fremfor å faktisk innrømme å ha opptrådt kritikkverdig, og som Dagbladets Hobbelstad så fint påpeker; svært så dobbeltmoralsk, så velger altså Jaquesson å fremstå som om det er Grande som forsøker å slå politisk mynt på sin unge kollega i Venstre. For meg er det ganske åpenbart, Grande er naturlig nok rystet over måten en av hennes unge medlemmer har blitt behandlet på, og gir tydelig signal om at hun forventer mer av en dreven samfunnsdebattant, som jo Jaquesson er.
For ordens skyld, så ligger jeg selv et godt stykke til venstre for Venstre i min egen politiske overbevisning. Samtidig er jeg opptatt av at den offentlige debatten skal være ryddig, og prøver følgelig ikke å tillegge politiske motstandere hverken holdninger eller meninger de ikke har, og det er altså her Jaquesson tramper skikkelig i salaten, både på parolemøtet og nå i hennes kritikk av Venstrelederen. For er det en ting som er åpenbart, så er det at Jaquesson tolker Venstres utspill slik fanden leser bibelen. Venstre argumenterer klart for at å oppheve sexkjøploven vil gjøre prostituerte mindre utsatt for vold og overgrep.
Selv har jeg faktisk ikke landet i denne debatten, fordi faktagrunnlaget fremstår som fragmentert og uoversiktlig. Det som for meg ser ut til å være realitetene i saken, er at omfanget av prostitusjon har falt, samtidig som at de prostituerte opplever at det er vanskeligere å anmelde vold og overgrep, og at volden de utsettes for har blitt værre. Sannhetsgehalten i dette vet jeg rett og slett ikke, men på bakgrunn av dette bildet, er det lett å forstå at noen kan mene at loven gjør mer vondt enn godt.
Vi bør være såpass redelige at vi faktisk klarer å se at begge sider her er motivert i å skape en situasjon som minimerer seksualisert vold, og det er det ganske så åpenbart at Venstre mener. Samtidig er det også sånn at Jaquesson tar grundig feil når hun hevder at Venstre først og fremst ønsker seg et frislipp av prostitusjon, Venstre ønsker å regulere kjøp og salg av sex. Dernest provoserer det meg også at Jaquesson og Ottar fremstiller prostitusjon som først og fremst en kvinnesak, all den tid flere undersøkelser viser at menn og gutter i minst like stort omfang selger sex, som det kvinner gjør. (Lenke nederst i saken)
Hvorvidt sexkjøploven fungerer etter sin hensikt, er altså noe som vi ikke bare bør kunne diskutere, men noe som vi også er forpliktet til å diskutere. Jeg har ingen problemer med å respektere Jaquessons standpunkt i denne saken, jeg forstår godt at hun velger å ta et prinsipielt standpunkt mot salg av sex, men å gå fra det til å fremstille alle som velger mer pragmatiske tilnærminger til et felt som er så preget av vold, trusler og menneskehandel som forkjempere for vold mot kvinner er direkte motbydelig. Jaquesson fremstår som svært umusikalsk og usympatisk, når hun fremstiller politiske motstandere på den måten hun gjør. Hverken Trine Skei Grande eller jentene fra Unge Venstre tar lett på vold mot prostituerte, og for oss vanlig dødelige er det ganske så tydelig at deres ambisjon er å arbeide for at prostituerte skal slippe å bli utsatt for trusler, sjikanering og overgrep, samt å bekjempe menneskehandel.
Hvorvidt de forfekter en naiv tilnærming eller ikke, har jeg altså ikke noe godt svar på. Det er godt mulig Venstres politikk vil ha motsatt effekt, og nettopp føre til at prostitusjon vokser i omfang uten å samtidig bedre forholdene til de som faktisk lever av å selge sex fra dag til dag. Men jeg sparer meg for å fremstille det som om Venstre er kyniske, og såpass forventer jeg også av en så dreven debattant som Jaqueson. Om noen i denne saken fører et kynisk spill og skyver denne unge jenta forran seg, så er det Kari Jaquesson selv.
Fredrik Weisethaunet
Sosiolog
Hindrer feminster arbeidet mot vold?
Jeg har endelig fått sett ferdig denne videoen av Karen Straughan, og jeg får en ny forståelse for alvoret i det hun snakker som. Grunnlagsfakta slik hun legger det fram:
- Teorien om at vold i nære relasjoner er et uttrykk for patriarkalsk maktutøvelse er en feministisk teori.
- Teorien mangler empirisk støtte. Seriøs forskning gjennom 40 år viser at kvinner kan være like jævlige som menn. Kjønnsfordelingen av denne typen vold er omtrent lik.
- Duluth-modellen er et uttrykk for denne teorien, og både praksis og lovgivning rundt om i verden er basert på denne modellen.
Aftenpostens «myter» om voldtekt
Aftenposten har en såkalt faktaartikkel i dag under tittelen «8 myter om voldtekt». Her er det mye rart. Jeg får mest inntrykk av at det er et hastverksarbeid. Spørsmål som handler om “hvor mange” eller “hvor vanlig” presenteres som om de var enten-eller. Noen av “mytene” er trolig uinteressante fordi de ikke er vanlige oppfatninger. Noen av dem kan like gjerne kalles sanne som usanne.
En rask gjennomgang (jeg har beholdt Aftenpostens inkonsekvente tegnsetting fordi den bekrefter inntrykket av hastverk):
Myte 1) Bare en viss type kvinner blir voldtektsofre. Kvinner med høy moral blir ikke voldtatt.
Ikke korrekt. Ifølge Kripos var halvparten av ofrene i 2014 (47 prosent) under 20 år, 14 prosent var barn. En av fire er registrert som fornærmet i tidligere sedelighetssaker.
Hvorfor Heidi Helene Sveen hater meg
Heidi Helene Sveen hater alle som hater. Sånne som meg spesielt. For på Facebook-veggen til Kjetil Rolness har det forekommet en tråd hvor det framkom kritikk rettet mot et innlegg hvor Cathrin Svanevik Frøyen blant annet forteller om en del ytterst ubehagelige erfaringer med menn, blant annet voldtekt. Sveen er misfornøyd med tråden:
Tråden til Rolness oser av forakt. Som trådeier gjør han ingen forsøk på å stoppe flommen av hatefulle kommentarer. Men enda verre, Frøyen blir beskyldt for å lyve.
Å beskylde Frøyen for å lyve er altså enda verre enn en hel flom av hatefulle kommentarer som Sveen mener å finne i denne tråden. Og det er trolig meg hun sikter til, for det er visst ingen andre i den som har sagt noe i den retningen. Så jeg er den store stygge ulven. Og Rolness er kanskje over-ulven, ettersom han ikke har holdt meg i øra eller slettet kommentarene mine.
Hva som er enda verre enn hatprat, vet ikke jeg. Fins overhodet ord for det? Nå ja, la meg legge fram det jeg har skrevet, så kanskje det blir tydeligere hva det dreier seg om:
Min oppsummering av min egen kommentar her er 1) Ingen grunn til å tvile på at hun snakker sant. 2) Ingen grunn til å tro at det er representativt. 3) Umulig å vite sikkert, folk sier så mye rart.
Kanskje jeg ikke burde ha lagt til den siste setningen. Men den er hypotetisk og generelt formulert, og man behøver ikke legge noe mer i den enn at folk (av alle kjønn) sier og skriver mye tøys og tull, løgn og forbannet dikt. Spesielt i våre dager. Jeg blir stadig konfrontert med hvor dum og naiv jeg er som tar noe for god fisk når det (i følge noen) åpenbart er satire. Jeg har nettopp snakket på Facebook med en kvinne (?) som først sa at hun var en falsk Facebook-profil for så å benekte det på det heftigste.
(En ekstra presisering: Dette er skrevet før #jegharopplevd-aksjonen. I ettertid kan den antagelig mistolkes som en kommentar til den, altså at det skulle være “en del lystløgnere” blant de som har brukt denne emneknaggen. Men det er altså ment å henvise til befolkningen som helhet.)
Det jeg ihvertfall ikke har gjort, er å beskylde Frøyen personlig for å lyve. Men denne misforståelsen har en mellomstasjon som gjør den litt mer forståelig. Litt lenger nede i tråden kommer nemlig dette:
Da jeg så dette, tenkte jeg igjen at folk sier mye rart og jeg gidder ikke å korrigere absolutt alle stråmenn og alle misforståelser av hva jeg har sagt. Men Sveens versjon er muligens basert på dette, og kan i så fall være en annenhånds overlevering som har blitt sittende som følge av overfladisk lesning.
Det hender ofte at jeg tenker høyt, og jeg kan også finne på å være flåsete. En slik praksis tåler ikke å granskes med lupe av folk som tror at har man sagt noe som kan tolkes negativt, så har man avslørt sin innerste råttenskap og har plassert seg permanent på ondskapens akse. Selv det å be om unnskyldning er ikke alltid nok, slik vi så i «mokkamann-saken”. Men jeg ser det slik at vi trenger takhøyde hvis vi skal unngå å havne i hver vår dogmatiske skyttergrav.
Akkurat innlegget til Frøyen reagerte jeg faktisk mindre negativt på enn en del andre. Dette var min første reaksjon:
Jeg ser det problematiske i generaliseringene hennes, men hun skal også ha mulighet til å føle seg fram og ikke overkjøres med bulldoser hvis hun skulle slumpe til å være uheldig med en formulering.
Det var litt overraskende å oppdage at det er jeg som er den store stygge ulven, da. Jeg kjenner faktisk folk som påstår at jeg er snill.
PS: Overskriften og innledningen skal naturligvis ikke tas helt bokstavelig. Jeg bruker bare Sveens egen retorikk for å poengtere det absurde i saken. Hvis hun hater alle som hater, hater hun også seg selv. Og det er naturligvis ikke det som er poenget mitt.