Morgenbladets siste leder (“Skjerpings, karer”) er preget av forbausende slapp argumentasjon. Slapt likhetstegn mellom Mannegruppa Ottar og all tenkelig misnøye blant menn. Slapt likhetstegn mellom overtrampene i gruppa og alle gruppas medlemmer.
Men en ting er jeg enig i, og det er det siste avsnittet:
Det aller meste som er vanskelig i livet, handler ikke om kjønnsroller. Det handler rett og slett om å være mennesker. Og uansett hvordan verden butter imot iblant: At de oppfører seg som folk, bør vi kunne kreve av både kvinner og menn.
De som trenger å høre det, er riktignok stort sett feminister. Spesielt varianter av type Feministisk Initiativ, som mener at menn og maskulinitet er årsak til absolutt alle problemer i samfunnet:
Enhver ved, ifølge feministerne, at der er tre b’er, som er ansvarlige for klimakrisen. De tre b’er er skabt og bruges af manden: Bilen, bøffen og boligen. Kvinder kører som bekendt ikke bil, spiser kun salat og bor ikke nogen steder.
Men det er kanskje noen mannsaktivister også som tror at alle problemer skyldes kjønn.
Bortsett fra det, er det så mange kortslutninger og sammenblandinger i denne lederartikkelen at det er vanskelige å finne sammenhengende resonnementer og begrunnelser. For bare å ta det viktigste:
Aldri har det vært mindre hardt å være mann enn i Norge i 2016.
Dette er en komplett intetsigende påstand. Alle har fått det lettere, ihvertfall hvis du tenker noen tiår tilbake. Kvinner, menn, barn, selv de fattige i forhold til i gamle dager da de ble satt til tvangsarbeid.
Aldri har vi kunnet velge fra en mer bugnende buffé av livsmåter enn det som er tilgjengelig for dagens vestlige menn, aldri har vi kunnet spille på et bredere register enn nå.
Jeg er gammel nok til å ha erfaringsgrunnlag til å uttale meg om dette. Og jeg sier tja, kanskje. Er du homo eller trans er det blitt uendelig mye bedre. Men ellers? Jeg kan ikke huske at det var veldig vanskelig å ha “feminine” interesser før i tiden. Og problemet er at man i stor grad har avskaffet de positive mannsstereotypiene og beholdt de negative. Mannen som ekkel og farlig. Noe denne lederartikkelen er et eksempel på.
Likevel er det stadig noen som sutrer på våre vegne.
Til tross for at det muligens begynner å bedre seg, er det fortsatt altfor ofte slik at kvinner som krever rettigheter på egne vegne oppfattes helter, mens menn som gjør det samme, blir avfeid som sutrete og egoistiske.
«Problemet» ble fyndig oppsummert i D2 i 2013: «Den moderne mannen forventes i større grad å være både hard og myk; ta damen sin opp etter veggen og oppvasken etterpå.» Dette mener altså noen er så krevende at gutter blir både skoletapere og det som verre er. Men ærlig talt – så slitsomt er det tross alt ikke å vaske opp.
Her når lederartikkelen sitt absurditets-klimaks. Alle problemer menn måtte ha i våre dager kan reduseres til at det er slitsomt å vaske opp? Og hvem er det som påstår at det å vaske opp fører til at gutter blir skoletapere? Eller var det ikke det? Kanskje det er gjengs blant mannsaktivister å mene at gutters skolehverdag er preget av at de sliter med å ta damen sin oppetter veggen?
Likevel hadde gruppen 27 226 medlemmer onsdag ettermiddag, ned fra 38 000 da VG laget sin artikkel. Tenk deg at hele Halden eller Hamar var befolket av menn som uttrykker sin maskulinitet ved å dele hevnporno og vitser om blodig incest.
Til tross for at gruppa har regler (mot begge disse to tingene så vidt jeg vet) og praktiserer dem ved å fjerne innlegg, mener altså denne lederskribenten at samtlige av gruppas medlemmer «uttrykker sin maskulinitet» nettopp på den måten.
I stedet for å glede seg over den enorme utvidelsen av alles frihet som vi har opplevd i løpet av et par generasjoner, velger disse mennene å klage over at virkeligheten ikke ligner mer på bøkene om Morgan Kane. Men det betyr ikke at hverdagen nå er vanskeligere for menn flest enn på femtitallet.
Ja, er det det de gjør? Dette er vel bare flere antagelser på like tynt grunnlag som alle de andre.
Men det betyr ikke at hverdagen nå er vanskeligere for menn flest enn på femtitallet. Det er bare mindre aksept for at menn oppfører seg som drittsekker.
Mannegruppa Ottar hadde ihvertfall ikke kunnet eksistere i offentligheten på femtitallet. Fordømmelsen hadde vært ekstrem, men mindre omfattende fordi det hadde blitt stoppet tidligere. Generelt er nok kravene til menn om å oppføre seg som folk er omtrent like nå som før.
Noen ganger lurer jeg på om logikk og etterrettelighet overhodet er nødvendig i kjønns- og likestillingsdebattene. Kan man si så mye tull man vil bare man stryker den allmenne indignasjon med hårene?