Jeg har endelig fått sett ferdig denne videoen av Karen Straughan, og jeg får en ny forståelse for alvoret i det hun snakker som. Grunnlagsfakta slik hun legger det fram:
- Teorien om at vold i nære relasjoner er et uttrykk for patriarkalsk maktutøvelse er en feministisk teori.
- Teorien mangler empirisk støtte. Seriøs forskning gjennom 40 år viser at kvinner kan være like jævlige som menn. Kjønnsfordelingen av denne typen vold er omtrent lik.
- Duluth-modellen er et uttrykk for denne teorien, og både praksis og lovgivning rundt om i verden er basert på denne modellen.
Så kommer det som gjorde mest inntrykk på meg. Hun tydeliggjør de tragiske konsekvensene av å basere praksis og lovgivning på en teori som ikke stemmer med virkeligheten. Ikke minst for barna i voldelige forhold.
When you talk to the kids who are being raised within those families, they are the ones who are really, really suffering. They are the ones who can’t even talk coherently about what they are feeling. Because they don’t know. They don’t know when they wake up tomorrow whether mom or dad will be hurt or in the hospital, they don’t know whether they’re going to have a mom or a dad, they don’t know whether their family is going to end tomorrow or continue. It’s a completely horrible place for a child to be, in a relationship where people cannot get the help they need.
Voksne kan alltids tåle å gå fra hverandre hvis de ikke klarer å komme overens. Barn i forhold hvor begge foreldre er voldelige, eller bare mor, ligger tynt an hvis man baserer seg på en teori om at det alltid er mannen som er voldelig. I tilfeller med mild og gjerne gjensidig vold — som kanskje skyldes forbigående omstendigheter — mister man muligheten til å løse de underliggende konfliktene med familierådgivning hvis dogmet er at “du må forlate en voldelig mann umiddelbart”. (I motsetning til “calm the fuck down and learn to get along”, som Straughan uttrykker det) I tilfeller der det først og fremst er mor som er voldelig, risikerer man at barna ender opp alene med en voldelig mor.
Og så stiller hun spørsmål: Hvordan mener dere (feminister) at man skal få bukt med dette uten å kritisere feminismen, som alt dette er basert på? Og da sier jeg at vel, i Norge har dette bedret seg en god del de siste 10-15 årene selv om feminismen fortsatt er “statsreligion”. Kanskje egentlig ikke så rart når nesten hva som helst kan kalles feminisme. Men skummelt at moderate norske feminister aldri ser ut til å ta inn over seg hvor destruktivt dette faktisk har vært i Norge og fortsatt er internasjonalt.
Er det mulig å bli helt kvitt de negative konsekvensene av dette uten å tydeliggjøre hva som faktisk har foregått og hvorfor?