Aftenpostens «myter» om voldtekt

Aftenposten har en såkalt faktaartikkel i dag under tittelen «8 myter om voldtekt». Her er det mye rart. Jeg får mest inntrykk av at det er et hastverksarbeid. Spørsmål som handler om “hvor mange” eller “hvor vanlig” presenteres som om de var enten-eller. Noen av “mytene” er trolig uinteressante fordi de ikke er vanlige oppfatninger. Noen av dem kan like gjerne kalles sanne som usanne.Felson

En rask gjennomgang (jeg har beholdt Aftenpostens inkonsekvente tegnsetting fordi den bekrefter inntrykket av hastverk):

Myte 1) Bare en viss type kvinner blir voldtektsofre. Kvinner med høy moral blir ikke voldtatt.

Ikke korrekt. Ifølge Kripos var halvparten av ofrene i 2014 (47 prosent) under 20 år, 14 prosent var barn. En av fire er registrert som fornærmet i tidligere sedelighetssaker.

Kommentar: Uttrykket kvinner med lav moral har ikke vært i vanlig bruk på ca. 50 år. Hva har det her å gjøre? Er det underforstått at mange mener dette, og i så fall, hva er grunnlaget for det? Jeg er skeptisk til at dette er en vanlig oppfatning.

Myte 2) Det er mange kvinner som anmelder voldtekter som ikke har funnet sted.

Finnes intet grunnlag for å hevde at mange kvinner gjør det. Av totalt 388 506 anmeldte lovbrudd, også voldtekt, ble det i 2013 registrert 251 forsettelige falske anmeldelser.

Kommentar: 251 er under én promille. Anslaget som ofte brukes er 2-8%, og det er grunn til å tro at det kan være høyere. De 251 er formodentlig de som regnes som bevist falske.

Myte 3) Voldtekter foretas av personer som ikke kjenner offeret.

Ikke korrekt. I 62 prosent av 2014-voldtektene var det en relasjon fra før. 11,1 prosent av voldtektene var overfallsvoldtekt.

Kommentar: Med andre noe under halvparten av alle voldtekter foretas av personer som ikke kjenner offeret, noe over halvparten av noen som kjenner offeret.

Myte 4) Voldtekter utføres med mye vold og eventuelt våpen.

Ikke korrekt. 48 prosent, nær halvparten av alle voldtekter, skjer ifølge Kripos, i forbindelse med fest. Men i de tilfellene gjerningsperson bruker mye vold og våpen, kan det være lettere å få domfellelse i saken.

Kommentar: Det er ikke oppgitt noen tall på hvor mange voldtekter som utføres med mye vold, så det er uklart ut fra dette hvor ofte det skjer. Men det at det skjer i forbindelse med fest, betyr ikke at det ikke brukes vold. I følge Richard B. Felson i Violence and Gender Reexamined, blir offeret oftere skadet nettopp ved festvoldtekter. Det er overraskende, men det er altså forskning som viser det.

Myte 5) Voldtekten etterlater synlige spor i form av skader eller lignende.

Ikke korrekt. Men synlige skader kan gjøre det lettere å få domfellelse.

Kommentar: Samme poeng som myte 5, det er ikke oppgitt noe tall, så dette er temmelig intetsigende.

Myte 6) Når en kvinne sier ”nei” til sex, mener hun egentlig ”ja”.

Ikke korrekt.

Kommentar: Dette er det som kalles token resistance. Det dokumentert i forskning at det forekommer. I en studie blant kvinnelige studenter, svarte 39,3% at de hadde sagt nei når de mente ja minst én gang. (For ordens skyld, det betyr naturligvis ikke at det er greit å ignorere et nei.)

Myte 7. Prostituerte kan ikke bli voldtatt (yrkesrisiko).

Ikke korrekt.

Kommentar: Samme kommentar som til myte 1. Er det underforstått at mange mener dette, og i så fall, hva er grunnlaget for det? Jeg er skeptisk til det.

Myte 8. Menn voldtar ikke sine koner.

Ikke korrekt. I 2014 utgjorde «relasjonsvoldtekt» 16,5 prosent av alle anmeldte voldtekter, ifølge Kripos. Mørketallene er store.

Kommentar: Her er det full forvirring. Relasjonsvoldtekt er en voldtekt hvor partene har en relasjon, altså kjenner hverandre fra før. Altså det som under myte 3 påstås å være 62%, ikke 16,5% av voldtektene. Jeg vet ikke hva avviket skyldes her, men “relasjonsvoldtekt” kan ihvertfall ikke brukes til å belyse hvor mange menn som voldtar konene sine. Det forekommer utvilsomt, men hvor vanlig det er, kan vi ikke svare på ut fra dette.

Oppdatering: Det ser ut som om det er forvirring rundt begrepet relasjonsvoldtekt. De kildene jeg hadde sett, så ut til å bruke den betydningen jeg har brukt, altså alle tilfeller der partene kjenner hverandre fra før. Men i rapporten om Voldtektssituasjonen 2014, er det brukt en snevrere definisjon, altså at det er eller har vært et parforhold:

«Relasjonsvoldtekter er voldtekter der offer og gjerningsperson er eller har vært ektefeller, kjærester eller partnere. Hendelsen kan være enkeltstående eller en del av en historikk hvor vold, trusler og seksuelle krenkelser har preget parforholdet over lengre tid.»

Akkurat dette kan jeg da neppe klandre Aftenpostens journalist Kjetil Østli for. Det gjør det også litt mer relevant til spørsmålet om hvor mange som voldtar konene sine. Men legg merke til at det også gjelder tidligere parforhold. Der hadde det vært interessant å vite fordelingen.

2 thoughts on “Aftenpostens «myter» om voldtekt”

  1. «Det er mange kvinner som anmelder voldtekter som ikke har funnet sted. . . . Finnes intet grunnlag for å hevde at mange kvinner gjør det. »

    Jo, der findes grundlag. Diverse undersøgelser viser mindst 8 % falske anmeldelser og i værste fald (en amerikansk undersøgelse) op til 41 % falske anmeldelser.

    Hvad det `virkelige´tal for falske anmeldelser er, ved jeg ikke – og det kan måske være meget forskelligt i forskellige lande. Men det er forkert at sige at der findes INTET grundlag.

    1. Ja, jeg helt enig. Det er veldig mange forskjellige tall. I hvilken grad forskjellene skyldes forskningsmetodikken, og i hvilken grad de skyldes reelle forskjeller mellom samfunn og miljøer, er også vanskelig å vurdere.

Det er stengt for kommentarer.